Lars går ombord, 2018

Den 1.juni kom Lars til Væstervik og steg ombord i Tatanka. Lars skal være medseiler på siste etappen frem til etappens endemål, ankomst ved det østlige innløpet til Gøta Kanal. 

2.juni ble det kastet loss og vi seilte ut fra Væstervik mens godværet fortsatte. Litt trist å forlate Væstervik før vi var gått lei av byen, men tidsplanen krevde at vi startet nå hvis vi skulle nå frem der vi skulle innen tidsfristen. Og kursen fortsatte nordover fortsatt mellom lave og fine lave holmer med svaberg og småskog innefor, og små beskjedne rodmalte sommerstugor for vanlige svenske ferie- og hyttefolk. Stor kontrast til mange norske velstående hyttebaroner langs store deler av norskekysten, syns jeg.. 

I en stiile vik ved Lofthammar, noe sør for Flatvarp, fant vi utpå kvelden en ledig blå fortøyningsbøye for medlemmer av den svenske segel-organisasjonen. Her gjorde vi fast for kvelden, spiste selvlaget mat som Lars ordnet med medbragt frisk asparges og tilbehør, og til drikke med god vin. En fortreffelig kveld oppe i cockpit, før mygg tvang oss under dekk, der kvelden fortsatte enda en stund.  

Neste morgen 3.juni, klokken 08, startet Lars dagen med naturlig morgenbad, før vi inntok en god frokost. 3 timer senere var vi klar til å forlate nattens bøye, og så gled vi videre opp gjennom skjærgården i blikkstille vann og for motor. Vi snakker her om følelser av et såkalt slaraffenliv, mens det fasinerende  skjærgårds-landskapet med små områder av spredt eldre småhusbebyggelse i kystsonen gled forbi oss.

Mellom to øyer traff vi på  en seilbåt som hadde kjørt seg fast opp på en grunne. Han hadde gjort en navigasjonsfeil og gått på gal side av et sjømerke. Vi ropte inn  til båtens skipper om vi skulle tilkalle hjelp,men han avslo da han hadde fått hjelp fra en annen seilbåt med kjøl som prøvde å gi bistand, selv med fare for selv å gå på samme skjær. Og på samme tid rundt forbi, suste flere svenske speedbåter og cabincruisere uten å vise tegn til å interessere for å hjelpe en av sine egne  i en seilbåt med tydelige vansker. Noen båtfolk er skammelig selvopptatte. 

Senere underveis på noen øyer vi passerte, så vi trær og småskog som var helt hvite og forvitret, men fulle av svarte skarvefugler. Lars hadde kunnskap om fenomenet og fortalte at denne fuglens ekskrementer var årsak til at trærene over tid ble etset til døde og ble stående uten bark som forsteinete trær. Da vi passerte forbi denne fugle-kolonien i trærne, fikk vi i vindretning merke den ekle stanken som kom fra stedet. Kraftig snek, kan jeg fortelle..og stakkers de hyttefolk som holdt til like i nærheten, når vindretningen endrer seg til deres ugunst. Huffda !!

Da det på seilkursen forut ikke var gode utsikter til flere matbutikker de nærmeste dagene, fant vi ut at vi måtte  ta en lang avstikker inn en lengre fjord vestover, for å komme inn til byen Valdemarsvik der vi kunne proviantere og samtidig gjøre unna litt nødvendig toalett-tid. Da oppdraget var utført i Valdemarsvik, dro vi ut igjen fra denne litt spesielle avsidesliggende byen.  Nå var det sent på kveld, men likevel i god belysning fra en fin solnedgang. Ved 22-tiden fant vi i en avmerket vik  også en utlagt blå bøye som vi gjorde fast i for natten.

Den 4.juni dro vi videre klokken 08.30 og fortsatte nordover kysten, før vi i 11-tiden dreide innom  havnen Fyr-Udden for å bunkre diesel og få oss en liten pause. Vi fikk litt rekreasjon på stedets havnekro med en is og kaffe på terrassen utenfor, mens vi skuet ned på, og utover havn og gjestende båter.

En times opphold her, og så seilte vi videre nordover, med plan om å fortøye for natten i en ny blå bøye jeg hadde merket av på kartet i forkant i en vik lenger fram. Litt utpå ettermiddagen dreide vi inn i viken og oppdaget at begge bøyene i viken var okupert av andre seilbåter. Den ene med svensk flagg, den andre med tysk flagg. Vi tok peiling på bøyen der den tyske båten lå, da han trolig ikke hadde retten før oss som allerede var medlem. Vi fortøyde til bøyen og fendret langs med den tyske båten som var uten folk ombord. Litt etter kom en mann i jolle fra land ut til oss. Han fortalte at han også var medlem, og vi ble enig om å tilbringe kvelden i samme bøye. Vi inviterte mannen ombord i Tatanka til en ankerpils. Han viste seg å være en hyggelig seiler på tur alene, en tid, før hans familie skulle komme ombord senere i seilferien.  Vi ble sitende sammen utover kvelden i cockpiten vår og snakke om bekymringer han hadde om verdenssituasjonen, før vi avsluttet og gikk til ro for natten. Hans yrkesprofesjon var lærer. 

Del 5. Siste dagsetappe før Lars skal dra hjem

Siste kveld for anker

Tidlig morgen den 5.juni løsnet vi fortøyningene til bøyen og forbindelsen til nabobåten så stille som mulig, da tyskeren ombord der tydelig fortsatt sov. Vinden var begynnt å blåse og plutselig tok vinden tak i baugen på Tatanka og både baug og ankeret ble brått presset inn over kalesjen til nabobåten uten at jeg klarte å forhindre at ankeret strøk hardt inn over kalesjen hans. Det ble et lite rabalder  av dette i den tyske båten og han kom fort på dekk og så forskrekket over på oss. Heldigvis ble hans kalesje ikke flerret opp. Den var like hel, selv om bøylene hans ble litt bøyd ned av presset. Han ropte at det var gått greit nok, og at han skulle ordne bøylene uten vår hjelp, og så takket vi for samvær og vinket, og så seilte vi vekk og ut av viken og forsvant ute av syne. Litt skummel hendelse som jeg burde har vært bedre forberedt på og unngått, men det skjedde så fort da jeg slapp feste i bøyen og gled aktover. Til alt hell gikk det tross alt bra.

Vinden var etterhvert blitt sterk og bølene slo mot baugen mens vi stampet oppover for motor med vinden rett i baugen, og med farvann så smalt at det ikke var noe vits eller mulighet til å krysse for seil. Ved 12-tiden la vi om kursen til nå mere vestover og snart ankom vi den siste lange fjorden som heter Sletbaken og som fører inn mot Gøta Kanal. Vinden tok ikke lenger tak og vi kom snart inn i smult farvann med leirefarget og grumsete vann. Fint landskap fortsatte å følge oss innover Sletbaken, til vi til sist gikk inn i siste og eneste lille gjestehavn ved stedet Stegesborg,  en times seiltid  utenfor stedet Mem, der Gøta kanal innløpet starter. Ved Stegesborg var en liten gjestehavn og sanitæranlegg og havnekro. 

Her skulle  Lars mønstre av, og jeg ligge og vente til neste medseiler, Unni kommer ombord. Da starter vi på seilasen gjennom Gøta kanal.  En måneds tid er gått siden årets seiltur startet utenfor København. Et delmål på seilturen med Tatanka er foreløpig nådd. Og det helt uten kjedelige uhell eller problemer.  Hurra, og Jippii 🙂

Nyeste kommentarer